30.12.2013 ? 16:49

Vi er i mål

Et helt år har gått - eneste som mangler er den store dagen vi alle gleder oss så mye til hvert eneste år. Dagen som skal bringe oss inn i et nytt år med en forfriskende ny alkoholisert start. Stappa full av all julematen vi har trøkt i oss de siste ukene. Kanskje du til og med starter året ditt med en ny bekjent ved siden av deg 1. januar?

Alle ønsker seg alltid et bedre år enn det som har vært. Endelig, nå føler jeg det er mitt år! Sier vi hver gang. Jeg sier i hvert fall det. Men kanskje det er på tide å i det hele tatt starte året med noe bra? Ikke være som en dupp, og spy ned hele verandaen. Kanskje året faktisk blir bra om man ikke starter med å ødelegge kroppen og drite seg fullstendig ut? Vel, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg skal ikke det. Jeg skal spise så mye, og jeg skal feire hele 2013, alt det drittet og alt det fantastiske det dro med seg. Og jeg skal ønske 2014 velkommen med en stor skål.

 

Totusen og tretten. Året som har gått har vært et sinnsykt år for meg. Jeg har opplevd store forandringer. Jeg har blitt kjent med en side av meg selv og selv ikke trodde fantes. Både på godt og vondt. I likhet med de fleste andre år har jeg vært forelska, og fått hjertet mitt knust et par ganger for mye, selvom jeg kanskje har fortjent det. Jeg har kjempa for ting jeg aldri trodde jeg skulle være en forkjemper for. Jeg har satt meg selv i situasjoner jeg har brukt hele livet mitt på å unngå. Men neida, i år har virkelig Stine fått kjørt seg med ny erfaringer i hytt og pine. Jeg tenker nå, at nå har jeg lært! Næsj, lært? Man lærer på sikt, og i mine øyne er det lenge. Samtidig føler jeg at det heller ikke gjør meg til en dårlig person.

 

2013 har lært meg at du må stå opp for deg selv! Vil du være lykkelig, eller vil du grine i et hjørne mens noen andre er lykkelige fordi du ikke turte å kjempe for noe du ville ha? Nettopp.

Jeg føler jeg har vært et "ja" menneske i år, og jaggu har jeg hatt det gøy! Kort fortalt, de beste opplevelsene dette året; X2 Volda, Ekstremsportsveko, generelt longboardevents, skeez tv, Volda, kjøre vannscooter, Konserter, fantastiske nye mennesker osv. Jeg har vært heldig, og jeg er fortsatt veldig heldig. Jeg har vokst sinnsykt mye. Jeg har lært å gi litt mer faen, lært meg å bry meg om det som er viktigst for meg. Jeg er ikke direkte stolt av alle valgene jeg har tatt, men jeg står for de, og jeg tror jeg med hånden på hjertet hadde tatt det samme valget om jeg fikk gå tilbake.

Jeg fikk også C på eksamen i visuell kommunikasjon! WEHEY! ... Og den andre eksamenen snakker vi ikke mer om.

 

Det har skjedd mindre koselige ting i 2013 også. Jeg mistet den ene oldemoren min, og mormoren min. Og når jeg da tenker på andre ting som ikke var så bra så er det ikke så ille alikevel, fordi ingenting kan helt måle seg med det uansett... Men en ting Gud, eller Satan, eller sjebnen, eller karma, eller hva enn det er som styrer detta, er at joda, jeg skulle få omgangssyken i 2013. Og ikke bare litt, men veldig hardt. Alle utganger. Jeg har aldri hatt så vondt, eller vært så svak i hele mitt liv. Føler det var straffa mi, så jeg håper jo nå at jeg starter neste år med en fresh start.

 

Men jeg sier som jeg sier hvert år; Neste år er mitt år, og skååååål for det!



05.12.2013 ? 23:25

Dear Santa...

I dag våknet jeg opp enda mer syk enn i går. Ute var det winter wonderland. Det snødde tett i tett, uten at det var storm. Det var utrolig fint, men samtidig deprimerende for meg som hadde tenkt å komme meg på apoteket siden jeg ikke gjorde det i går. Så i dag har jeg egentlig vært like deppa som de andre dagene. Eneste forskjellen var at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle være deppa. Du tror kanskje at jeg bare er en deppressiv person, som egentlig ikke har noen gleder i livet. Og jeg klandrer deg ikke, for når jeg leser mine egne innlegg føler jeg det selv. Nå vil jeg egentlig få litt fram at jeg faktisk ikke har det så ille utenom den lille ensomme bobla jeg har låst meg inne i.

Som alle andre har jeg alltid hatt store drømmer og ambisjoner for livet mitt. Og også som alle andre så endrer de seg oftere enn de aller fleste skifter sokker. Jeg har mine perioder. Sånn som den perioden jeg er i nå, vet jeg akkurat hva jeg vil, som jeg også som regel alltid veit.

Det er i dag 5. desember. Jeg vil starte med at jeg skulle ønske jeg var i Oslo på Rockefeller siden Donkeyboy spiller der i dag. Og så kunne jeg kommet meg hjem til Drammen, tatt en pils på Goggen. Sett ut av vinduet og sett stormen ta over Østlandet. Jeg kunne nyti det å bare være meg sammen med de jeg setter pris på, og ølen jeg setter mest pris på, i byen som hjertet mitt hører hjemme i. Men jeg sitter nå her, alene som alltid, og er faktisk flink og jobber med eksamen. Ja, jeg er faktisk utrolig stolt over at jeg har skrevet faguttrykk og generelt seks sider om en eksamensoppgave jeg ble så og si ferdig med i går. Det som gjenstår er å få alt inn på pcen nå.

På mandag leverer jeg alt. Eller det jeg får lov til å levere. For ja, jeg får ikke levere eksamen i det ene faget på grunn av en prøve jeg ikke fikk tatt. Long story, im sick of telling. Mye stress ble også tatt av skuldrene mine på grunn av det her, noe som faktisk er ganske deilig ettersom verken psyken eller kroppen takler mer. Det gir meg mer tid til å kunne fokusere på den andre eksamenen jeg har som består av en del oppgaver og dokumentasjoner. Faktisk kunne jeg ikke vært mer fornøyd med den siste jeg gjorde. Tror det er det beste jeg har fått til på en eksamen, men det gjenstår nå å se.

Den andre eksamenen må jeg levere igjen til neste jul. Problemet er det at det jeg vil akkurat nå kanskje blir problematisk å få til. Etter alle tankene og følelsene som har spilt inn den siste tiden, er alt jeg vil akkurat nå å fortsette å studere i Oslo til høsten, og da fortsette med kunst. Men hvordan det utarter seg får jeg se på. Forhåpentligvis kommer kjærligheten min for Volda sterkt tilbake utover våren.

 

Jeg vil komme hjem. Bo hjemme igjen. Kunne ha den friheten, la det lille stresset bli lesset av skuldrene mine. Vite at når jeg er nede har jeg mamma der, jeg har de aller nærmeste veldig nært. Jeg vil jobbe med noe jeg trives med, noe jeg kan bruke det jeg kan og det jeg syns er gøy til. Noe jeg også kan tjene gode penger på. En liten drøm jeg har om at jeg kan få ha mitt eget lille sted hvor jeg kan ha et studio. Både til foto, sying, maling, tegning - alt. Mitt lille fritidssted hvor jeg kan utvikle meg selv. Gjøre noe som gjør meg fullstendig lykkelig, og da bare av meg selv. Være lykkelig uten å være avhengig av at en annen person gjør meg lykkelig. Jeg vil elske det å være selvstendig. Jeg vil oppleve ting jeg kan være stolt av og ta med meg videre. Jeg vil utnytte det store nettverket jeg har av folk som allerede har hjulpet meg sykt mye på veien til å få til ting jeg alt har fått til.

 

Det er mye jeg kan sitte her å si jeg angrer på. Jeg føler kanskje at jeg ikke skulle kommet til Volda, om jeg kan bruke det som et eksempel. Men hvorfor det? Når jeg ser på alt jeg har fått ut av her, alle menneskene jeg har møtt, alle erfaringene. Ting som har forandret livet mitt og ført til nyere og enda bedre opplevelser som jeg sitter å venter på akkurat nå. Og herregud så gøy jeg har hatt det. Og jeg vet jo at det venter så mye mer på meg her utover i 2014. Det er en opplevelse jeg virkelig syntes alle burde teste ut. Jeg hadde hatt et helt annet liv, og et helt annet syn på ting om Volda ikke hadde vært en del av livet mitt. Så nei jeg angrer ikke et sekund.

Legger ved All up to you, med Donkeydonk. Virkelig min sang. Føler hvert eneste ord av det her om dagen. Fineste låta de har mener nå jeg.




04.12.2013 ? 18:25

Love taught me to lie

Tiden har tatt meg igjen, og jeg føler jeg løper febrilsk rundt for å catche opp. Jeg klarer det ikke. Kroppen min orker ikke løpe mer, verken mot noe eller fra noe. Jeg vil bare stoppe opp og ta imot alt. Ta imot alt drittet tiden har tatt med seg, og som den har å komme med framover.

I dag våknet jeg opp sjuk. Sjuk som i pottetett og slim i halsen, men også "jeg hater mennesker"-sjuk. Føler det er et syndrom som virkelig har gått innpå meg i det siste, selvom alt det står på er meg selv. Alle står for sine egne valg, og har et fullt eget ansvar over det, og det samme gjelder meg. Så hvorfor jeg skal hate alle andre for mine egne handlinger, det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg hater meg selv for det også.

 

Jeg syntes det er vanskelig å våkne opp alene hver morgen. Vite at jeg alltid må gå hele veien hjem alene. Lage mat til en person. Se film alene uten å ha noen å diskutere den med etterpå. Ensomheten har også tatt meg igjen, og det er en ting som gjør aller mest vondt. Jeg har alltid vært et forholdsmenneske. Drømt om det perfekte bryllupet, med den perfekte mannen. Jeg har alltid elsket klisjeer og romantikk, for meg fantes det jo ikke noe viktigere eller bedre enn akkurat det. Jeg har også brukt 5 år av livet mitt i to seriøse forhold, ja til og med et samboerskap. Det var noe jeg aldri trodde jeg skulle ha fått opplevd i en alder av 21 år.

Men den dag i dag er det normalt. Man gifter seg i en alder av 18 år, man får barn i en alder av 15. Ekteskap er den største grunnen til skilsmisse, og forhold har kanskje et gjennomsnitt på.. hva da.. 2 år? Jeg kjenner hjertet mitt vrir seg i smerte. Ettersom jeg har blitt eldre er ikke kjærligheten like flatterende lenger, som jeg absolutt skulle ønske den var. I hvertfall så er det slik i mine øyne.Den er ikke lenger like hellig. Sjalusi, utroskap, løgner, bedrag, skuffelse etc.

 

Ingenting varmer meg mer enn når jeg ser to personer som elsker hverandre høyere enn himmelen, og som virkelig har naila det å ha et bra forhold. Men i min lille verden vet jeg ikke om jeg har trua på det lenger. For uansett hvor forelska jeg har vært, hvor bra ting har vært har det alltid endt opp i smerte. Og ikke bare smerte. Men løgner. Alltid en masse løgner. Og det gjelder både meg og de jeg har vært involvert med. Jeg har blitt såra på de verste måtene man kan tenke seg. På måter jeg aldri kunne tenke meg og gjort mot en annen person... Men det er akkurat det jeg gjør. Jeg har vært like egoistisk, like dum, like teit. Jeg har tatt like mye for gitt som det de gjorde. Får det meg til å føle meg bra? Er jeg stolt av meg selv? Nei overhodet ikke. Så hvorfor gjør man det da?

 

Jeg tror jeg aldri noensinne kan klare sette hele min lit til en mann igjen, eller en kvinne om jeg ender opp med det. Men samtidig tror jeg ikke at jeg heller klarer å stole nok på meg selv. Stole på at jeg selv klarer å la være å ta valg som er egoistiske og knusende mot en eller annen person. Jeg føler jeg har blitt den personen jeg alltid har hatet, alltid har villet spytta på. En som bare gir faen rett og slett. Hvorfor kan jeg ikke ta litt mer ansvar? Og spesielt når det gjelder min egen sikkerhet rundt mitt eget hjerte og min egen kropp. Hva er det som gjør det så ufattelig spennende?

 

Hvorfor kan jeg ikke føle det samme for kjærligheten som jeg gjorde da jeg var 15 år og stupforelska? Eller det jeg følte når jeg møtte han jeg virkelig satsa livet mitt på? Vil jeg noensinne kunne føle det igjen? Jeg mener det er for lett. Mange tror de er forelska med en gang de får et kyss på byen. Mange tror man har fått seg kjæreste etter to filmkvelder og et ligg. Ja, det var mye lettere på barneskolen. Da man var slemme mot den man likte, og sendte lapper om man ville være kjærester. Alle var sammen med alle og god stemning var det som regel (selvfølgelig litt krangling om hverandre men...) For hvordan vet man den dag i dag hva noen føler for deg? Hvordan vet du om han/hun elsker deg? Og det viktigste hvordan vet du om du selv elsker noen? Jeg tror at når du elsker noen, så elsker du de for alltid. Ikke nødvendigvis på den måten at "jeg elsker deg og vil ha deg tilbake", men at det alltid er en del av personen i deg, og deg i den personen.

 

Jeg elsker Kenneth enda. Virkelig. Og noen ganger gjør det veldig vondt fordi jeg var så lykkelig med han, helt til bomba gikk i lufta. Og så gjør det enda mer vondt å tenke på det øyeblikket, og den stunden etterpå. Hva det virkelig gjorde med meg. Når man går gjennom noe så smertefullt, hva er det som får deg til å i det hele tatt ta sjansen igjen?

Jo, Livet går videre. Jeg trodde ikke jeg kunne klare å forelske meg igjen men det gjorde jeg. Jeg har klart å bli ordentlig forelska i en person etter Kenneth. Og om du har lest innleggene under så ser du at det ikke er så lenge siden.

Når jeg kjente ordentlig på de følelsene, så var det ufattelig deilig. Og jeg skjønte hvorfor jeg elsket kjærlighten. Jeg fikk trua på alt igjen! Livet mitt skulle bli perfekt. Jeg hadde alt jeg ville ha. Nesten.. For han var ikke ordentlig min, og det ble han ikke heller. Hva skjedde? Ja, hva skjedde... Ups and downs, men det ble nok for meg. Jeg kunne ikke leve sånn, så jeg lot han gå...

 

Jeg sitter igjen med ingenting. Jeg føler kun at jeg sitter igjen med følelsen av at nei, hvorfor i alle dager trenger jeg egentlig å være med noen? Er det noe vits i å være bundet fast til en annen person? Er det ikke bedre å kunne være fri? Gjøre akkurat det du vil, kun på dine premisser? Og savner du noen er det vel ikke så vanskelig å få en til å holde rundt deg en kveld?

Jo det er vanskelig. Alt er vanskelig og vondt. For uansett hvem jeg er med, uansett hvem sin arm som er rundt meg så er jeg alene. Jeg savner ingen, men jeg savner noen....

 

Om

Min profilbild


Ladda ner en gratisdesign på www.designadinblogg.se/gratisdesign - allt om bloggdesign!
hits