05.12.2013 ? 23:25

Dear Santa...

I dag våknet jeg opp enda mer syk enn i går. Ute var det winter wonderland. Det snødde tett i tett, uten at det var storm. Det var utrolig fint, men samtidig deprimerende for meg som hadde tenkt å komme meg på apoteket siden jeg ikke gjorde det i går. Så i dag har jeg egentlig vært like deppa som de andre dagene. Eneste forskjellen var at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle være deppa. Du tror kanskje at jeg bare er en deppressiv person, som egentlig ikke har noen gleder i livet. Og jeg klandrer deg ikke, for når jeg leser mine egne innlegg føler jeg det selv. Nå vil jeg egentlig få litt fram at jeg faktisk ikke har det så ille utenom den lille ensomme bobla jeg har låst meg inne i.

Som alle andre har jeg alltid hatt store drømmer og ambisjoner for livet mitt. Og også som alle andre så endrer de seg oftere enn de aller fleste skifter sokker. Jeg har mine perioder. Sånn som den perioden jeg er i nå, vet jeg akkurat hva jeg vil, som jeg også som regel alltid veit.

Det er i dag 5. desember. Jeg vil starte med at jeg skulle ønske jeg var i Oslo på Rockefeller siden Donkeyboy spiller der i dag. Og så kunne jeg kommet meg hjem til Drammen, tatt en pils på Goggen. Sett ut av vinduet og sett stormen ta over Østlandet. Jeg kunne nyti det å bare være meg sammen med de jeg setter pris på, og ølen jeg setter mest pris på, i byen som hjertet mitt hører hjemme i. Men jeg sitter nå her, alene som alltid, og er faktisk flink og jobber med eksamen. Ja, jeg er faktisk utrolig stolt over at jeg har skrevet faguttrykk og generelt seks sider om en eksamensoppgave jeg ble så og si ferdig med i går. Det som gjenstår er å få alt inn på pcen nå.

På mandag leverer jeg alt. Eller det jeg får lov til å levere. For ja, jeg får ikke levere eksamen i det ene faget på grunn av en prøve jeg ikke fikk tatt. Long story, im sick of telling. Mye stress ble også tatt av skuldrene mine på grunn av det her, noe som faktisk er ganske deilig ettersom verken psyken eller kroppen takler mer. Det gir meg mer tid til å kunne fokusere på den andre eksamenen jeg har som består av en del oppgaver og dokumentasjoner. Faktisk kunne jeg ikke vært mer fornøyd med den siste jeg gjorde. Tror det er det beste jeg har fått til på en eksamen, men det gjenstår nå å se.

Den andre eksamenen må jeg levere igjen til neste jul. Problemet er det at det jeg vil akkurat nå kanskje blir problematisk å få til. Etter alle tankene og følelsene som har spilt inn den siste tiden, er alt jeg vil akkurat nå å fortsette å studere i Oslo til høsten, og da fortsette med kunst. Men hvordan det utarter seg får jeg se på. Forhåpentligvis kommer kjærligheten min for Volda sterkt tilbake utover våren.

 

Jeg vil komme hjem. Bo hjemme igjen. Kunne ha den friheten, la det lille stresset bli lesset av skuldrene mine. Vite at når jeg er nede har jeg mamma der, jeg har de aller nærmeste veldig nært. Jeg vil jobbe med noe jeg trives med, noe jeg kan bruke det jeg kan og det jeg syns er gøy til. Noe jeg også kan tjene gode penger på. En liten drøm jeg har om at jeg kan få ha mitt eget lille sted hvor jeg kan ha et studio. Både til foto, sying, maling, tegning - alt. Mitt lille fritidssted hvor jeg kan utvikle meg selv. Gjøre noe som gjør meg fullstendig lykkelig, og da bare av meg selv. Være lykkelig uten å være avhengig av at en annen person gjør meg lykkelig. Jeg vil elske det å være selvstendig. Jeg vil oppleve ting jeg kan være stolt av og ta med meg videre. Jeg vil utnytte det store nettverket jeg har av folk som allerede har hjulpet meg sykt mye på veien til å få til ting jeg alt har fått til.

 

Det er mye jeg kan sitte her å si jeg angrer på. Jeg føler kanskje at jeg ikke skulle kommet til Volda, om jeg kan bruke det som et eksempel. Men hvorfor det? Når jeg ser på alt jeg har fått ut av her, alle menneskene jeg har møtt, alle erfaringene. Ting som har forandret livet mitt og ført til nyere og enda bedre opplevelser som jeg sitter å venter på akkurat nå. Og herregud så gøy jeg har hatt det. Og jeg vet jo at det venter så mye mer på meg her utover i 2014. Det er en opplevelse jeg virkelig syntes alle burde teste ut. Jeg hadde hatt et helt annet liv, og et helt annet syn på ting om Volda ikke hadde vært en del av livet mitt. Så nei jeg angrer ikke et sekund.

Legger ved All up to you, med Donkeydonk. Virkelig min sang. Føler hvert eneste ord av det her om dagen. Fineste låta de har mener nå jeg.




{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
04.12.2013 ? 18:25

Love taught me to lie

Tiden har tatt meg igjen, og jeg føler jeg løper febrilsk rundt for å catche opp. Jeg klarer det ikke. Kroppen min orker ikke løpe mer, verken mot noe eller fra noe. Jeg vil bare stoppe opp og ta imot alt. Ta imot alt drittet tiden har tatt med seg, og som den har å komme med framover.

I dag våknet jeg opp sjuk. Sjuk som i pottetett og slim i halsen, men også "jeg hater mennesker"-sjuk. Føler det er et syndrom som virkelig har gått innpå meg i det siste, selvom alt det står på er meg selv. Alle står for sine egne valg, og har et fullt eget ansvar over det, og det samme gjelder meg. Så hvorfor jeg skal hate alle andre for mine egne handlinger, det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg hater meg selv for det også.

 

Jeg syntes det er vanskelig å våkne opp alene hver morgen. Vite at jeg alltid må gå hele veien hjem alene. Lage mat til en person. Se film alene uten å ha noen å diskutere den med etterpå. Ensomheten har også tatt meg igjen, og det er en ting som gjør aller mest vondt. Jeg har alltid vært et forholdsmenneske. Drømt om det perfekte bryllupet, med den perfekte mannen. Jeg har alltid elsket klisjeer og romantikk, for meg fantes det jo ikke noe viktigere eller bedre enn akkurat det. Jeg har også brukt 5 år av livet mitt i to seriøse forhold, ja til og med et samboerskap. Det var noe jeg aldri trodde jeg skulle ha fått opplevd i en alder av 21 år.

Men den dag i dag er det normalt. Man gifter seg i en alder av 18 år, man får barn i en alder av 15. Ekteskap er den største grunnen til skilsmisse, og forhold har kanskje et gjennomsnitt på.. hva da.. 2 år? Jeg kjenner hjertet mitt vrir seg i smerte. Ettersom jeg har blitt eldre er ikke kjærligheten like flatterende lenger, som jeg absolutt skulle ønske den var. I hvertfall så er det slik i mine øyne.Den er ikke lenger like hellig. Sjalusi, utroskap, løgner, bedrag, skuffelse etc.

 

Ingenting varmer meg mer enn når jeg ser to personer som elsker hverandre høyere enn himmelen, og som virkelig har naila det å ha et bra forhold. Men i min lille verden vet jeg ikke om jeg har trua på det lenger. For uansett hvor forelska jeg har vært, hvor bra ting har vært har det alltid endt opp i smerte. Og ikke bare smerte. Men løgner. Alltid en masse løgner. Og det gjelder både meg og de jeg har vært involvert med. Jeg har blitt såra på de verste måtene man kan tenke seg. På måter jeg aldri kunne tenke meg og gjort mot en annen person... Men det er akkurat det jeg gjør. Jeg har vært like egoistisk, like dum, like teit. Jeg har tatt like mye for gitt som det de gjorde. Får det meg til å føle meg bra? Er jeg stolt av meg selv? Nei overhodet ikke. Så hvorfor gjør man det da?

 

Jeg tror jeg aldri noensinne kan klare sette hele min lit til en mann igjen, eller en kvinne om jeg ender opp med det. Men samtidig tror jeg ikke at jeg heller klarer å stole nok på meg selv. Stole på at jeg selv klarer å la være å ta valg som er egoistiske og knusende mot en eller annen person. Jeg føler jeg har blitt den personen jeg alltid har hatet, alltid har villet spytta på. En som bare gir faen rett og slett. Hvorfor kan jeg ikke ta litt mer ansvar? Og spesielt når det gjelder min egen sikkerhet rundt mitt eget hjerte og min egen kropp. Hva er det som gjør det så ufattelig spennende?

 

Hvorfor kan jeg ikke føle det samme for kjærligheten som jeg gjorde da jeg var 15 år og stupforelska? Eller det jeg følte når jeg møtte han jeg virkelig satsa livet mitt på? Vil jeg noensinne kunne føle det igjen? Jeg mener det er for lett. Mange tror de er forelska med en gang de får et kyss på byen. Mange tror man har fått seg kjæreste etter to filmkvelder og et ligg. Ja, det var mye lettere på barneskolen. Da man var slemme mot den man likte, og sendte lapper om man ville være kjærester. Alle var sammen med alle og god stemning var det som regel (selvfølgelig litt krangling om hverandre men...) For hvordan vet man den dag i dag hva noen føler for deg? Hvordan vet du om han/hun elsker deg? Og det viktigste hvordan vet du om du selv elsker noen? Jeg tror at når du elsker noen, så elsker du de for alltid. Ikke nødvendigvis på den måten at "jeg elsker deg og vil ha deg tilbake", men at det alltid er en del av personen i deg, og deg i den personen.

 

Jeg elsker Kenneth enda. Virkelig. Og noen ganger gjør det veldig vondt fordi jeg var så lykkelig med han, helt til bomba gikk i lufta. Og så gjør det enda mer vondt å tenke på det øyeblikket, og den stunden etterpå. Hva det virkelig gjorde med meg. Når man går gjennom noe så smertefullt, hva er det som får deg til å i det hele tatt ta sjansen igjen?

Jo, Livet går videre. Jeg trodde ikke jeg kunne klare å forelske meg igjen men det gjorde jeg. Jeg har klart å bli ordentlig forelska i en person etter Kenneth. Og om du har lest innleggene under så ser du at det ikke er så lenge siden.

Når jeg kjente ordentlig på de følelsene, så var det ufattelig deilig. Og jeg skjønte hvorfor jeg elsket kjærlighten. Jeg fikk trua på alt igjen! Livet mitt skulle bli perfekt. Jeg hadde alt jeg ville ha. Nesten.. For han var ikke ordentlig min, og det ble han ikke heller. Hva skjedde? Ja, hva skjedde... Ups and downs, men det ble nok for meg. Jeg kunne ikke leve sånn, så jeg lot han gå...

 

Jeg sitter igjen med ingenting. Jeg føler kun at jeg sitter igjen med følelsen av at nei, hvorfor i alle dager trenger jeg egentlig å være med noen? Er det noe vits i å være bundet fast til en annen person? Er det ikke bedre å kunne være fri? Gjøre akkurat det du vil, kun på dine premisser? Og savner du noen er det vel ikke så vanskelig å få en til å holde rundt deg en kveld?

Jo det er vanskelig. Alt er vanskelig og vondt. For uansett hvem jeg er med, uansett hvem sin arm som er rundt meg så er jeg alene. Jeg savner ingen, men jeg savner noen....

 

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
28.11.2013 ? 01:45

Hjemlengsel

Det er full storm ute. Veggene rister og regnet pisker på ruta. Jeg føler meg stengt inne i en liten boks, som ikke helt tør å ta steget utenfor i frykt for alt som finnes der ute. Dette mener jeg både bokstavelig og i det litt mer dype. Jeg tok et stort steg utenfor denne boksen når jeg bestemte meg for å flytte hit. Volda. Det skulle bli så fantastisk. Så deilig å komme seg vekk fra byen, starte helt på nytt. Ja, jeg hadde rett. Det var utrolig deilig å komme seg så langt vekk som mulig. Kan ikke si gleden er like stor lenger. For all del, jeg angrer ikke et sekund på valget jeg tok, men akkurat nå er hjemlengselen virkelig stor. Jeg orker ikke mer, kroppen min takler ikke mer. Jeg vil bare hjem til mamma...

Jeg trives så hinsides godt her. De aller fleste menneskene rundt meg er ubeskrivelige, og jeg har blitt så glad i de. I en veldig lang stund føltes det som at jeg bare skulle være her en liten stund. Hver morgen følte jeg meg som en turist som var så heldig å fikk oppleve en ny side av Norge i forhold til hva jeg var vandt til. Jeg tror det endelig har gått opp for meg at jeg faktisk bor her. Hjemmet mitt skal være her en lang stund. Dette stresser meg enormt. Ensomheten og tiden har tatt meg igjen.

 

Stresset for skolen og eksamen er en ting til som virkelig skaper kaos i hodet mitt. En og en halv uke til innlevering. Og hva er jeg ferdig med? Jeg begynner på alt, og blir halvferdig. De siste dagene har jeg vært på skolen og jobbet mer intenst enn jeg noensinne har gjort. Jeg vet jeg skal klare det. Problemet ligger i at det er vanskelig, slitsomt, og at tiden løper ifra deg. Man får ikke sove om natten, man glemmer å drikke og spise, man glemmer hvilken dag det er.

Når man føler det sånn, og i tillegg til at alt annet i hodet ditt er kaos, er det ekstremt vanskelig å vite at familien din er på andre siden av landet. At de som alltid har vært der for deg når du har møtt veggen ikke kan stille opp for deg. Man kan ikke få den trøstende mammaklemmen, eller den klappen på skuldra man noen ganger trenger for å trå til et ekstra hakk.

 

Tårene har kommet ofte de siste dagene. Og når de kommer stopper de ikke heller. Jeg føler jeg har stoppet helt opp. Alt går i sirkler. Sånn som jeg ser det akkurat nå hadde jeg flyttet hjem, og studert videre der om jeg hadde fått sjansen. Mange vil si jeg er feig, at jeg ikke tåler at noe går litt imot meg. Ja, jeg kan faktisk si meg enig, men da får jeg heller bare være feig. For det er ufattelig vondt å ikke ha det noe bra med seg selv, man mangler de man er mest glad i når man virkelig trenger dem. Og mens man føler det sånn skal man yte sitt aller beste, og gi alt av seg selv for å få alt på plass. Jeg føler meg overhodet ikke klar for å være så selvstendig jeg MÅ være her. Jeg føler meg så mislykket selvom jeg vet jeg ikke er det. Men å leve på et lån jeg får hver måned, uten å ha en jobb ved siden av er faktisk ikke noe som øker selvtilliten, selvom det er sånn noen ganger i livet. Jeg utdanner meg jo slik at jeg kan jobbe senere eller? Man betaler husleie, regninger og mat. Så trenger man ting til skolen innimellom. Og så går det da mye til alkohol og gøy, fordi man trenger å rømme litt vekk.

Jeg har skjøvet vekk mye følelser den siste tiden... Helt til nå. Jeg føler jeg har møtt veggen helt. Heldigvis er det ikke lenge igjen av semesteret, og jeg skal for all del klare det. Jeg klarer knapt vente til alt er levert. Til jeg kan sette foten min innenfor døra hjemme og bare være der. Ikke tenke på noe annet enn meg selv, familien, og vennene mine. Glemme Volda litt. Og forhåpentligvis savne det litt. For jeg vil virkelig føle at jeg vil være her. Jeg vil ikke tenke på at jeg vil hjem til Drammen... Jeg håper det går over

 


//weheartit

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
25.10.2013 ? 18:56

S - E - X

Sex. Et enkelt ord av tre bokstaver. S E X. Men det er ikke enkelt, betydningen er stor og det har altfor mange sider. Både mørke og lyse.

Sex er det som er det mest naturlige og vakreste i vår eksistens. Det er slik vi formerer oss, og bringer liv videre. Kroppene våres er bygget til å ha sex, det er det vi er skapt for. Mann og kvinne. Penis og vagina. Men så enkelt er det ikke. Sex er også nytelse, smerte, sorg, glede, tårer, smil, kvinne og kvinne, mann og mann. Sex vil alltid være temaet som alltid kommer opp, som alle tenker på. Hver eneste en av oss, uansett om vi har gjort det 147 ganger eller 0.

Jeg mener sex er noe fantastisk, det beste mellom to mennesker. Men samtidig er det sex som er roten til det mest vonde også. Utroskap. Voldtekt. Trakassering. Press. I samfunnet vi i dag lever i blir alt for mange tvunget til å ha sex mot sin vilje. Enten om det er av noen andre, eller stemmen man selv har inne i hodet. I mange miljøer er du ikke kul før du har hatt sex. Alle ser ned på deg. Og når du har hatt sex, ser også alle ned på deg. Spesielt hvis du er jente. Det blir aldri bra nok - for noen. Det har blitt altfor mye fokus på selve sexen, og ikke sexen. Man har sex fordi man skal ha enda en strek i sengeplanken, eller for å bare ha gjort det. Det blir ikke mye fokus på å faktisk nyte det, kose seg. Og la det være med det - eller ta det videre.

Ja, sex er en BIG deal uansett hvordan du snur og vender på det. Men det betyr ikke at det er galt å ha sex ofte, og/eller med forskjellige partnere. Som jente får man lett hore-stempelet plantet i panna så fort du har hatt sex med to personer, mens er du gutt er det mer en status. Men hva har det å si hvor mange eller få man har hatt sex med? Det er din kropp, dine valg. Ingen har noe rett til å blande seg inn i disse valgene.

En person fortalte meg

"Hvis du har sex frivillig, og du nyter det. Hva er vel bedre enn det?"

Dette sier jeg meg helt enig i. Det er ikke noe som er bedre enn det. Om du har 5 sexpartnere i uka, eller en i året. Hva har det å si? Jeg vil heller si; wow, du er heldig! NYT DET! For sex er en fin ting. Og altfor mange blander seg inn i andres sexliv. Sorry dude, men ingen har noe der å gjøre annet enn de som er involverte. Det er ikke mer BIG enn det du gjør det til selv. Men vil du ikke ha sex, så ikke ha det! Vent til du selv er klar. Det er den nærmeste måten man kommer et annet menneske.

Jeg vet at mange tenker at sex er løsningen når man kanskje ikke har det veldig bra. Dette vet jeg fordi jeg har vært der selv. Man blir med på noe man kanskje tror man vil, fordi du får den lille oppmerksomheten du trenger for å føle at noen faktisk vil være nær deg. Den lille oppmerksomheten ingen andre kan gi deg. Desverre er det altfor lett å kjenne igjen, og mange vet å utnytte de som føler det slik. Og jeg syntes det er trist. Man nyter det kanskje der og da, men dagen etter er den gode følelsen borte. Man tenker at det var det siste man skulle gjort, og at man ikke føler seg et dugg bedre. Bare mye, mye verre. Alt for mange havner i denne fella, og i tillegg skjer sånne ting for det meste når man er påvirket av alkohol.

Stå opp mot presset, alle sammen. Sex er til for å nytes. Så lenge du vil det selv, og nyter det - kjør på! Ikke legg så mye i hva andre mener om det. For det er DITT valg. Horer selger sex. Det har ikke noe med antallet man har ligget med å gjøre, eller hvor ofte. Jeg vil oppfordre alle til å ta vare på seg selv. Lytt til kroppen din.


//weheartit.com

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
29.09.2013 ? 21:50

Bare en gutt

"Hvordan kan noe som er så bra, bare ende på verst mulig måte? Noe som kun har vart en så kort stund, men som du føler har vart for alltid. Som ga deg et helt annet syn på livet. Som ga deg håp, og troen på noe igjen. Som løftet deg høyere enn himmelen. Det som fikk deg til å føle deg som den heldigste jenta i universet, og at ingen kunne slå deg i noe som helst. Det som fikk deg til å føle deg som en vinner av det viktigste i livet; kjærligheten. 


Og hvordan kan det gjøre så vondt. "Det er bare en gutt." "Det er flere fisker i havet." Ja, det er helt riktig, men hva hjelper det? Når det kun er han du ser, kun han du tenker på hvert eneste sekund. Når en person får deg til å føle deg som et nytt menneske, som får deg til å føle at verden er ikke så verst alikevel så lenge vi har hverandre, da er det ikke lenger bare en gutt. 


Og når det ikke lenger handler om kun dere to, når det begynner å handle om at man ikke lenger kan stole på de du følte sto nærmest hjertet ditt. Når du må se deg over skulderen hver gang du går ut døra, og kun kan stole på deg selv. Du må tenke over hvert eneste steg du tar, for hvis du tråkker feil faller hele verden sammen. Du blir liggende i en søledam og folk tråkker på deg mens du er nede. Og det er de du åpnet hjertet ditt for. Ingenting føles riktig mer. Du føler at alt du gjør blir feil i andre sine øyne. Man kan ikke bli mer ensom enn det man føler seg i det øyeblikket - og videre fremover. 


Alt du vil er å se han. Kysse han, klemme han. Kjenne måten du ler på når du er med han, fordi ingen har fått deg til å le på samme måte før. Du vil kjenne de samme sommerfuglene i magen som du gjorde hver gang du så han, kjenne beina dine bli til gele hver gang han sier navnet ditt. Men du vet du ikke kan. Latteren blir til en uendelig foss i trynet ditt, sommerfuglene blir til torner som stikker hull i deg, geleen blir til sement, så du ikke lenger klarer å bevege deg. 


Jeg vil bare legge meg under senga i fosterstilling, lukke øynene, og vente til det hele er over. Til jeg ikke lenger føler noe, til jeg kan gå ut døra og kjenne solen i ansiktet igjen, og føle varmen på huden. Kjenne at jeg har gått videre, og at verden også har det. At alt er glemt. Når ingen lenger husker hvordan det var å føle seg forlatt, ensom og tråkka på. Når alle ser på hverandre med et smil uten å si et ord, og vi bare kan leve med håp igjen. 


De sier du ikke fortjener det. De sier at han ikke fortjener deg. Men alt du sitter igjen med er skyldfølelse for at du selv ødela alt. Fordi du ikke er den personen han trodde du var. Når du har gjort alt du kunne for å vise at du aldri noensinne ville knust hjertet hans, fordi han hadde blitt alt for deg. Fordi det alt føles som han er det. Det du ikke vet har man ikke vondt av. Jo, det er absolutt det man har mest vondt av. Når du ikke vet hvorfor, når du ikke vet hva som kunne blitt...."

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
26.09.2013 ? 17:16

Hjertet vant. Jeg tapte

"For deg kunne jeg snudd hele verden på hodet. Du har alt snudd min. Hvor vondt skal det egentlig gjøre å være så hensynsløst forelska i deg? Når det er så smertefullt, må det være kjærlighet. Jeg vet det er kjærlighet.

Du kom brasende inn i livet mitt, akkurat som om det var det mest naturlige for deg å gjøre. Der sto du med det smittende smilet ditt og gjorde beina mine til gele. Øynene dine minner meg om deilige sjokoladehjerter. De har virkelig brent seg langt inn et eller annet sted. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg de foran meg. Jeg kan kjenne pusten din mot munnen min, og jeg vil bare lene meg fram å kysse deg. Men du er ikke der. 

Vi er alle mennesker. Mennesker som har ansvaret for vår egen lykke. Jeg har ansvaret for min uansett hvor mange hjerter jeg river ut. Jeg vil ha det jeg fortjener, og jeg skal ha det. Gjør det meg til en dårlig person? Fortjener jeg deg ikke lenger da?

Det gjør så vondt. Og ikke vite, er som å bli terrorisert av alle tankene, all smerten, all kjærligheten. Du har bygd meg opp, tatt meg inn. Men du ødelegger meg. Fullstendig.

 

Er det greit at jeg føler det sånn? Er det sånn det skal føles? Å virkelig føle det her, uten noen sikkerhet, uten noen viten om at du og jeg er i morgen, det gjør meg gal.

Uansett hvor hardt jeg prøver og hvor hardt jeg vet at jeg ikke har noe godt av at du gjør det her, så lar jeg deg gjøre det. Jeg lar meg falle lenger og lenger inn i kjærlighetens helvete.

Jeg spør meg selv hele tiden hva jeg kan gjøre bedre? Hva jeg må gjøre for å få deg til å elske meg. Hva som må til for at du skal åpne ditt hjerte kun for meg, å la meg fylle det med alt du noensinne har ønsket deg. Jeg vet jeg kan, jeg har det i meg.


Jeg kan kjenne regndråper treffe trynet mitt. De blander seg med tårene mine men jeg kan fortsatt kjenne saltsmaken på tunga. Godt og endelig ha en sans som funker igjen. Smaken av mine egne tårer.

Jeg har ventet lenge på disse regndråpene. Ventet på å føle meg levende igjen. Jeg vet ikke lenger om det er gledestårer eller tårer fordi jeg har det så inderlig vondt. Men det har ikke lenger noe betydning. Følelsen av å i det hele tatt føle noe er nok? I alle fall for nå.

De sier at hjemmet er der hjertet ditt er. Hjertet mitt er hos deg. Der er jeg hjemme. Men det var ikke nok. Ikke for deg. Jeg ble kastet ut av mitt eget hjem. Hjemløs.

Det er tomt. Jeg kan ikke føle noen ting. Jeg kjenner ikke smaken av tårene mine lenger, fordi de er ikke lenger der de heller.


Håpet er alt jeg har igjen. En ting du ikke får ta fra meg. Fordi jeg fortjener det. Jeg fortjener faktisk det aller beste. Hodet foran hjertet. Hjertet vant denne gangen. Hvorfor ga hodet opp? Kunne det ikke kjempet litt mer for meg. Var det en forsvarsmekanisme som ender med en ond latter og setningen hva var det jeg sa?

Hodet skal ikke få den muligheten. Håpet er i hjertet. Hjertet er hos deg. Der jeg føler meg hjemme."

 

- Stine

 

 

 

 

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
16.09.2013 ? 18:43

MØKKADAG

Skulle ønske denne dagen bare kunne fade vekk. Det her er virkelig den verste dagen jeg har hatt siden jeg kom hit. Startet med å bli vekt med en dårlig nyhet og etter det var det gjort. Drittvær ute. Regner som f. Jeg spøy på skolen så jeg måtte gå hjem. Generelt utrolig deprimert i dag. Hva er det som skjer med meg nå? Jeg vil ikke ha det sånn her. Flyr på veggen snart. Alt jeg vil nå er å dra hjem. Kunne ikke savna de gamle vennene mine mer enn det jeg gjør nå. Kunne bare trengt en skulder å gråte på, og generelt litt kjærlighet. Alt er bare utrolig hardt. Og det er ingenting jeg kan gjøre med det...

Jeg klarer ikke tenke klart i det hele tatt. Det å sitte alene hjemme i hele kveld hjelper meg ingenting. Jeg vil så gjerne gjøre noe. Jeg kunne dratt ned på skolen men jeg klarer bare ikke. Jeg har null motivasjon. Null kreativitet. Hvorfor MÅ det bli sånn her? Hvorfor skal karmaen min være bånn i bøtta hele tia? Når ting først er så på topp så bare knekker jeg helt og aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og klarer faen ikke slutte å grine.... 

 

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}

Om

Min profilbild


Ladda ner en gratisdesign på www.designadinblogg.se/gratisdesign - allt om bloggdesign!
hits