04.12.2013 ? 18:25

Love taught me to lie

Tiden har tatt meg igjen, og jeg føler jeg løper febrilsk rundt for å catche opp. Jeg klarer det ikke. Kroppen min orker ikke løpe mer, verken mot noe eller fra noe. Jeg vil bare stoppe opp og ta imot alt. Ta imot alt drittet tiden har tatt med seg, og som den har å komme med framover.

I dag våknet jeg opp sjuk. Sjuk som i pottetett og slim i halsen, men også "jeg hater mennesker"-sjuk. Føler det er et syndrom som virkelig har gått innpå meg i det siste, selvom alt det står på er meg selv. Alle står for sine egne valg, og har et fullt eget ansvar over det, og det samme gjelder meg. Så hvorfor jeg skal hate alle andre for mine egne handlinger, det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg hater meg selv for det også.

 

Jeg syntes det er vanskelig å våkne opp alene hver morgen. Vite at jeg alltid må gå hele veien hjem alene. Lage mat til en person. Se film alene uten å ha noen å diskutere den med etterpå. Ensomheten har også tatt meg igjen, og det er en ting som gjør aller mest vondt. Jeg har alltid vært et forholdsmenneske. Drømt om det perfekte bryllupet, med den perfekte mannen. Jeg har alltid elsket klisjeer og romantikk, for meg fantes det jo ikke noe viktigere eller bedre enn akkurat det. Jeg har også brukt 5 år av livet mitt i to seriøse forhold, ja til og med et samboerskap. Det var noe jeg aldri trodde jeg skulle ha fått opplevd i en alder av 21 år.

Men den dag i dag er det normalt. Man gifter seg i en alder av 18 år, man får barn i en alder av 15. Ekteskap er den største grunnen til skilsmisse, og forhold har kanskje et gjennomsnitt på.. hva da.. 2 år? Jeg kjenner hjertet mitt vrir seg i smerte. Ettersom jeg har blitt eldre er ikke kjærligheten like flatterende lenger, som jeg absolutt skulle ønske den var. I hvertfall så er det slik i mine øyne.Den er ikke lenger like hellig. Sjalusi, utroskap, løgner, bedrag, skuffelse etc.

 

Ingenting varmer meg mer enn når jeg ser to personer som elsker hverandre høyere enn himmelen, og som virkelig har naila det å ha et bra forhold. Men i min lille verden vet jeg ikke om jeg har trua på det lenger. For uansett hvor forelska jeg har vært, hvor bra ting har vært har det alltid endt opp i smerte. Og ikke bare smerte. Men løgner. Alltid en masse løgner. Og det gjelder både meg og de jeg har vært involvert med. Jeg har blitt såra på de verste måtene man kan tenke seg. På måter jeg aldri kunne tenke meg og gjort mot en annen person... Men det er akkurat det jeg gjør. Jeg har vært like egoistisk, like dum, like teit. Jeg har tatt like mye for gitt som det de gjorde. Får det meg til å føle meg bra? Er jeg stolt av meg selv? Nei overhodet ikke. Så hvorfor gjør man det da?

 

Jeg tror jeg aldri noensinne kan klare sette hele min lit til en mann igjen, eller en kvinne om jeg ender opp med det. Men samtidig tror jeg ikke at jeg heller klarer å stole nok på meg selv. Stole på at jeg selv klarer å la være å ta valg som er egoistiske og knusende mot en eller annen person. Jeg føler jeg har blitt den personen jeg alltid har hatet, alltid har villet spytta på. En som bare gir faen rett og slett. Hvorfor kan jeg ikke ta litt mer ansvar? Og spesielt når det gjelder min egen sikkerhet rundt mitt eget hjerte og min egen kropp. Hva er det som gjør det så ufattelig spennende?

 

Hvorfor kan jeg ikke føle det samme for kjærligheten som jeg gjorde da jeg var 15 år og stupforelska? Eller det jeg følte når jeg møtte han jeg virkelig satsa livet mitt på? Vil jeg noensinne kunne føle det igjen? Jeg mener det er for lett. Mange tror de er forelska med en gang de får et kyss på byen. Mange tror man har fått seg kjæreste etter to filmkvelder og et ligg. Ja, det var mye lettere på barneskolen. Da man var slemme mot den man likte, og sendte lapper om man ville være kjærester. Alle var sammen med alle og god stemning var det som regel (selvfølgelig litt krangling om hverandre men...) For hvordan vet man den dag i dag hva noen føler for deg? Hvordan vet du om han/hun elsker deg? Og det viktigste hvordan vet du om du selv elsker noen? Jeg tror at når du elsker noen, så elsker du de for alltid. Ikke nødvendigvis på den måten at "jeg elsker deg og vil ha deg tilbake", men at det alltid er en del av personen i deg, og deg i den personen.

 

Jeg elsker Kenneth enda. Virkelig. Og noen ganger gjør det veldig vondt fordi jeg var så lykkelig med han, helt til bomba gikk i lufta. Og så gjør det enda mer vondt å tenke på det øyeblikket, og den stunden etterpå. Hva det virkelig gjorde med meg. Når man går gjennom noe så smertefullt, hva er det som får deg til å i det hele tatt ta sjansen igjen?

Jo, Livet går videre. Jeg trodde ikke jeg kunne klare å forelske meg igjen men det gjorde jeg. Jeg har klart å bli ordentlig forelska i en person etter Kenneth. Og om du har lest innleggene under så ser du at det ikke er så lenge siden.

Når jeg kjente ordentlig på de følelsene, så var det ufattelig deilig. Og jeg skjønte hvorfor jeg elsket kjærlighten. Jeg fikk trua på alt igjen! Livet mitt skulle bli perfekt. Jeg hadde alt jeg ville ha. Nesten.. For han var ikke ordentlig min, og det ble han ikke heller. Hva skjedde? Ja, hva skjedde... Ups and downs, men det ble nok for meg. Jeg kunne ikke leve sånn, så jeg lot han gå...

 

Jeg sitter igjen med ingenting. Jeg føler kun at jeg sitter igjen med følelsen av at nei, hvorfor i alle dager trenger jeg egentlig å være med noen? Er det noe vits i å være bundet fast til en annen person? Er det ikke bedre å kunne være fri? Gjøre akkurat det du vil, kun på dine premisser? Og savner du noen er det vel ikke så vanskelig å få en til å holde rundt deg en kveld?

Jo det er vanskelig. Alt er vanskelig og vondt. For uansett hvem jeg er med, uansett hvem sin arm som er rundt meg så er jeg alene. Jeg savner ingen, men jeg savner noen....

 

Kommentarer

Kommentera inlägget här:

Namn:
Kom ihåg mig?

E-postadress: (publiceras ej)

URL/Bloggadress:

Kommentar:

Ladda ner en gratisdesign på www.designadinblogg.se/gratisdesign - allt om bloggdesign!
hits