28.11.2013 ? 01:45

Hjemlengsel

Det er full storm ute. Veggene rister og regnet pisker på ruta. Jeg føler meg stengt inne i en liten boks, som ikke helt tør å ta steget utenfor i frykt for alt som finnes der ute. Dette mener jeg både bokstavelig og i det litt mer dype. Jeg tok et stort steg utenfor denne boksen når jeg bestemte meg for å flytte hit. Volda. Det skulle bli så fantastisk. Så deilig å komme seg vekk fra byen, starte helt på nytt. Ja, jeg hadde rett. Det var utrolig deilig å komme seg så langt vekk som mulig. Kan ikke si gleden er like stor lenger. For all del, jeg angrer ikke et sekund på valget jeg tok, men akkurat nå er hjemlengselen virkelig stor. Jeg orker ikke mer, kroppen min takler ikke mer. Jeg vil bare hjem til mamma...

Jeg trives så hinsides godt her. De aller fleste menneskene rundt meg er ubeskrivelige, og jeg har blitt så glad i de. I en veldig lang stund føltes det som at jeg bare skulle være her en liten stund. Hver morgen følte jeg meg som en turist som var så heldig å fikk oppleve en ny side av Norge i forhold til hva jeg var vandt til. Jeg tror det endelig har gått opp for meg at jeg faktisk bor her. Hjemmet mitt skal være her en lang stund. Dette stresser meg enormt. Ensomheten og tiden har tatt meg igjen.

 

Stresset for skolen og eksamen er en ting til som virkelig skaper kaos i hodet mitt. En og en halv uke til innlevering. Og hva er jeg ferdig med? Jeg begynner på alt, og blir halvferdig. De siste dagene har jeg vært på skolen og jobbet mer intenst enn jeg noensinne har gjort. Jeg vet jeg skal klare det. Problemet ligger i at det er vanskelig, slitsomt, og at tiden løper ifra deg. Man får ikke sove om natten, man glemmer å drikke og spise, man glemmer hvilken dag det er.

Når man føler det sånn, og i tillegg til at alt annet i hodet ditt er kaos, er det ekstremt vanskelig å vite at familien din er på andre siden av landet. At de som alltid har vært der for deg når du har møtt veggen ikke kan stille opp for deg. Man kan ikke få den trøstende mammaklemmen, eller den klappen på skuldra man noen ganger trenger for å trå til et ekstra hakk.

 

Tårene har kommet ofte de siste dagene. Og når de kommer stopper de ikke heller. Jeg føler jeg har stoppet helt opp. Alt går i sirkler. Sånn som jeg ser det akkurat nå hadde jeg flyttet hjem, og studert videre der om jeg hadde fått sjansen. Mange vil si jeg er feig, at jeg ikke tåler at noe går litt imot meg. Ja, jeg kan faktisk si meg enig, men da får jeg heller bare være feig. For det er ufattelig vondt å ikke ha det noe bra med seg selv, man mangler de man er mest glad i når man virkelig trenger dem. Og mens man føler det sånn skal man yte sitt aller beste, og gi alt av seg selv for å få alt på plass. Jeg føler meg overhodet ikke klar for å være så selvstendig jeg MÅ være her. Jeg føler meg så mislykket selvom jeg vet jeg ikke er det. Men å leve på et lån jeg får hver måned, uten å ha en jobb ved siden av er faktisk ikke noe som øker selvtilliten, selvom det er sånn noen ganger i livet. Jeg utdanner meg jo slik at jeg kan jobbe senere eller? Man betaler husleie, regninger og mat. Så trenger man ting til skolen innimellom. Og så går det da mye til alkohol og gøy, fordi man trenger å rømme litt vekk.

Jeg har skjøvet vekk mye følelser den siste tiden... Helt til nå. Jeg føler jeg har møtt veggen helt. Heldigvis er det ikke lenge igjen av semesteret, og jeg skal for all del klare det. Jeg klarer knapt vente til alt er levert. Til jeg kan sette foten min innenfor døra hjemme og bare være der. Ikke tenke på noe annet enn meg selv, familien, og vennene mine. Glemme Volda litt. Og forhåpentligvis savne det litt. For jeg vil virkelig føle at jeg vil være her. Jeg vil ikke tenke på at jeg vil hjem til Drammen... Jeg håper det går over

 


//weheartit

Kommentarer

Kommentera inlägget här:

Namn:
Kom ihåg mig?

E-postadress: (publiceras ej)

URL/Bloggadress:

Kommentar:

Ladda ner en gratisdesign på www.designadinblogg.se/gratisdesign - allt om bloggdesign!
hits